zagabå

Jeg har alltid syntes at politisk kommentator Takvam i NRK har hatt et eiendommelig stort øre…

Long live Duffy!

Fikk skiva i bursdagsgave av jøllebølle og dette er simpelthen 10 årets hvite soulsensasjon for min del. Alle har sikkert hørt “Mercy” - et mesterstykke!

Og jeg må bare dele med dere gleden over hele albumet, og da mener jeg hele. Det er rett og slett en helstøpt plate, uten et eneste svakt spor. Og det er sjeldent synes jeg. Og så skriver hu sjøl, ok, om kjærleika, men du og du så sobert. Elegant, deilig, balsam for øra og hele pakka. Hør bare på “Warwick avenue” her i en live-versjon:

Anbefales til alle, det nye årtusenets svar på Dusty Springfield. Eller enda bedre, The sound of a new millennium. Og her nok et høydepunkt fra skiva, riktignok ikke lagd video ennå, men lytt, baby lytt! “Syrup & honey”:

Egentlig har jeg lyst til å legge ut alle låtene hennes her på bloggen, men du kan gå inn her så ligger låtene i diverse format, enjoy.

Long Live Duffy!

Alle har vi vel som barn hørt merkelige navn nevnt i familiære sammenhenger. Da jeg var liten hørte jeg om Baby Johansen (mormor uttalte det “bebi”). Jeg kunne ikke skjønne hvordan en voksen dame kunne hete Baby.

Jeg møttehenne aldri, men syntes litt synd på denne voksne kvinnen med det veldig infantile navnet.

Herr og Fru Widic (uttaltes “Viddik”) var et ektepar jeg heller aldri møtte. Men for et barn hørtes det ut som om det dreide seg om et ektepar som var glade i eddik. Gudrun og Dikken Møtte jeg helller aldri, og herr og fru Føhli døde mens jeg var ung.

Pussig med allle disse rare navnene som jeg ikke hadde noe forhold til.

Jeg hadde en grandtante som het Duddu. Det syntes jeg også var veldig uvanlig. Søsteren hennes, min mormor, het Liv. Og det var nettopp det jeg syntes var så snodig; hvordan kunne Liv hete Liv når Duddu het Duddu? Jeg visste ikke om noen andre som het nettopp dèt. Duddu. Men da jeg ble eldre ble det fortalt at hun egentlig het Hildur, men at hun ikke klarte å si det da hun var liten og sa “dudu” istedt for Hildur. Og da var veien kort til å ta Duddu navnet og bruke det hele livet ut. Good for her.

Og så hadde vi Onkel Thoralf (ikke min ordentlige onkel, han var grandgrand onkel eller noe). Selve navnet til Onkel Thoralf var ikke rart, men han var en rar person. Han døde mens jeg var liten, eller var det kanskje før jeg ble født? Det er jeg ikke helt sikker på. Men navnet hans ble alltid nevnt. Som da et arveskap fra ham alltid åpnet døren uten at noen var borti skapet hver gang vi var på besøk hos mormor og morfar. “Neimen kommer du i selskapet du også, onkel Thoralf” sa de voksne. Jeg syntes det hele var litt skummelt, jeg. Dette var jo på 1970-tallet; lenge før TvNorges “Åndenes makt” og Prinsesse Märthas engler.

Onkel Thoralf ar visstnok litt av en einstøing. Han slapp aldri noen inn i leligheten sin. Han sendte en kurv i et snøre ut av vindu de gangene det var gaveoverlevering ved juletider. Så vidt jeg vet så var ingen i hele familien inne i den leiligheten. Og jeg aner ikke hvor, hvordan eller når han døde. Jeg husker bare at navnet hans nesten alltid ble nevnt da jeg var barn.

I dag var jeg på min årlige kontroll hos nevrologen min. Jeg har vært veldig plaga av MS`n (Multippel Sklerose) i den siste tida. Jeg har et symptom som jeg synes er utrolig ekkelt og ubehagelig. Jeg plages rett og slett av uvirkelighet; en følelse av å være på siden av meg selv, av ikke å være tilstede i situasjoner, spesiellt i omgang med andre mennesker. Dette symptomet har kommet og gått i snart 20 år, men har den senere tiden blitt så og si konstant, med noen “gode” perioder innimellom. Dette har jeg selvfølgelig nevnt ørten ganger for nevrologen min, og har fått noe unnvikende svar som “Du er kronisk syk og blir fort sliten” “Du har en aktiv betennelse i hjernen og ryggraden, det gir mange forskjellige symptomer” og “Vi får ta en EEG og vi setter deg opp til time hos Nevropsykolog”. Men ingenting har hjulpet. Da jeg tok det opp igjen i dag, så spurte jeg rett ut om jeg var den eneste hun (nevrologen) hadde hørt om med disse symptomene. Og jeg fikk det svaret jeg hadde håpet på. Nei, det er flere med dette symptomet, men det er ikke et vanlig symptom. Det er uvanlig, men det forekommer. “Er det noe å gjøre, sånn reint botsett fra å unngå for store menneskemengder, å unngå omgang med venner, unngå kontakt med familie og holde seg mest mulig for seg selv” spurte jeg. “Nei” sa nevrologen. Det er nemlig ikke noe spesiellt å gjøre med denne lille jævelen som sitter og pirker i hjernen min støtt og stadig.

Og det var i den sammenhengen jeg kom til å tenke på Onkel Thoralf. Er det meg om noen år som sender kurv ut av vinduet ved gaveutveksling til jul? Er jeg i ferd med å bli en einstøing? Blir dette bare verre?

Og det store spørsmålet, som jeg dessverre aldri kommer til å få svar på, hadde Onkel Thoralf MS?

Det håper jeg inderlig ikke. Jeg klamrer meg til håpet om at han var en misantropisk einstøing som ikke kunne omgåes andre mennesker.

Og jeg tviholder på håpet om at jeg ikke ender opp med å sende en kurv i et snøre hvert år i førjulsstria.

Nå har jeg holdt på litt i balkongkassene mine med jord, stiklinger og sånn. Og når jeg lukter på henda mine, selvom de er vasket, så lukter de som det lukter av fingra etter at du har klappa en hund.

Pussig.

Så på Dagsrevyen at Bjøro Håland sang i Kjell Kristian Rikes begravelse. De var visstnok barndomsvenner.

Det visste jeg ikke.

Det er noe panisk over megleren som forsøker å selge inn en leilighet på Wexels plass på nedre Grünerløkka med “kort spasertur fra Oslos nye Operapark med strandlinje.

Jeg hadde vanskeligheter med å finne mine topp 10 i semifinale 2 som skulle kvalifisere seg til finalen på lørdag. Min liste over topp 5 ble kun en amputert topp 4 liste med Sverige (kvalifisert til finale), Latvia (kvalifisert til finale), Bulgaria (ikke kvalifisert pga sur-sang, synd; tøff låt) og Sveits (ikke kvalifisert pga teit tempoøkning). Jeg hadde ingen åpenbar 5 kandidat, men Ståle la inn aksjer på Island og de kvalifiserte seg. (Thanks Stålmannen )

Det er såååå moro med ESC, man er simpelthen nødt til å se og høre låtene “live” med singbacket sitt for å kunne gi en ekte vurdering av prestasjonene.

Når det er sagt så hadde jeg etter andre semi 7 av 10 riktige. Kunne hatt 8, men satte ikke Tyrkia på lista mi fordi jeg ikke likte låta. Men såpass gammal har jeg blitt at jeg burde ha visst at tyrkerne finnes i hele, og da mener jeg HELE Europa; som en Little Shop of Horrors plante med røtter og tentakler som stemmer på sitt hjemland åkke som. Uansett om låta ikke er bra, uansett om opptreden ikke holder mål og det at låta har et refreng; nei si det, det er helt underordnet. Vel vel.

Norden

Men det var en gledens aften allikevel. For første gang på hvor lenge jeg kan erindre, er alle nordiske land i finalen. Sverige, Island, Finland, Danmark og Norge. Min teori er at vi i år har gode låter og at det faktisk er nettopp det som teller. Øst vs. vest er faktisk en oppkonstruert “problemstilling” som nå kan legges død. Det er gode låter med gode artister som kommer igjennom. Basta.

Så nå setter vi vår lit til at Marias “Hold on be strong” kan skaffe, om ikke en seier, så en god plassering slik at neste års norske MGP vil astedkomme en feiende flott norsk popkomposisjonsliga med tilhørende proffe og sikre artister. Go Norden!

Men hvorfor i huleste skulle NFF fjerne flagget fra landslagsdraktene? Det har visstnok kostet en liten formue å designe denne drake-greia bestående av en hel haug med kvasi-symbolikk. Og nå slår de full retrett og skal ikke bruke den allikevel!

Fordi folk og fe synes det er mye finere med flagget. Og at det faktisk er et landslag som representerer Norge; det er da helt fint med flagget da? På sin plass liksom?

Gad vite hva Norges fotballforbund har betalt for logoen. Det er penger rett ut av vinduet. Dette minner om Hanne Harlems håndtering av sykehotellet på Radiumshospitalet, men der seiret heldigvis fornuften tilslutt.

Men pengene NFF har betalt reklamebyrået for jobben er ugjennkallelige.

Og når det er sagt så må jeg si at det må være et temmelig tåpelig reklamebyrå. Hva skjedde da NSB innførte Signatur og Agenda som merkenavn på noen av sine tog? Full forvirring, de nye navnene ble borte etter noen år. Hva skjer nå med Oslo Sporveier og deres nye navn Ruter? Full forvirring.

Det enkleste er ofte det beste. Kjører du tog, heter det NSB. Tar du trikk o.l i Oslo heter det Oslo Sporveier.

Og spiller du fotball for Norge, bærer du norsk flagg!

Og jeg merker at jeg egentlig ikke dreit i dette

Greit. Det er et jævla styr hver dag og noen ganger er det vondt og andre ganger ikke. Men å legge ut video av det på YouTube? Tror ikke det.