What to do Sweden, what to do?

Nå er alle delfinalene i Sveriges Melodifestival ferdige. Det eneste som gjenstår er “Sista Chansen” til helgen og selve finalen lørdag 14.mars. Kan Sverige igjen hevde seg i toppen i Eurovision Song Contest? Kanskje.

Først må jeg må si at jeg synes det har vært for mye fokus på uttrykk og for lite på låtene i årets Melodifestival. Det vil i klartekst si at jeg synes det har vært masse dårlig musikk pakka inn i lekre sceneshow. Det ser ut til at svenskene tror at det selve showet og ikke musikken, den gode melodien, er det som avgjør plasseringa i den internasjonale finalen. Men et godt show, dansetrinn, pyro og alt det der er bare til for å løfte en låt. Har du en god melodi så kan du heve helhetsinntykket ved å poengtere teksten med sceniske virkemidler.

I fjor gjorde Maria Haukaas Storeng nettopp dette. Opptreden og utrykk ble foredlet og framsto som mer finslipt og “ren” i fjorårets finale i Beograd en den gjorde i den norske MGP finalen. Jeg syntes det var en vellykket opptreden.

Enkelte røster i ESC miljøet syntes allikevel det koret og Maria gjorde med hendene under frasen “true, true, true” var “silly and cheesy”. Dem om det. Jeg  synes scenebildet var rent og koreografien fin. Det eneste jeg ikke likte var at Maria snudde seg under opptrednen sammen med koret. Hun skulle ikke ha gjort det. En solist trenger ikke å gjøre det samme som koret til 100%. Det hadde vært renere om Maria hadde gått sidelengs uten å snu seg (Og om du er nerd som meg så ser du det på dette klippet ca 2:30 ut i sangen). Vi kom på 5.plass med “Hold on be strong”.

Så tilbake til svenskene. Har de mulighet til å korrigere de to siste års dårlige plasseringer? Klarer de å karre seg opp fra Charlotte Perellis 18.plass i fjor og The Arks 18.plass i 2007? Nobody knows er svaret. Melodi Grand Prix er ingen absolutt vitenskap. Det er rett og slett helt umulig å si hva som funker og hva som ikke funker. Det er altfor mange variabler og usikkerhetsmomenter. Synger vokalisten rent? Hva slags “år” er det (balladeår, etnoår osv)? Er det mange låter som er “like”? Og slik går det ann å ramse opp disse variablene.

Jeg tror at svenskene må tenke nytt. De er altfor opphengte i schlager- og  show-begrepene. De tror at konkurransen er en konkurranse i å lage det man tror folk vil ha. Og det topper de med alskens koreografi og effekter. Det må de slutte med. De må lære seg til å stole på en god melodi, lære seg at ikke alle opptredner må ha vindmaskin, må ha koreografi, må ha pyro osv.

I lørdagens delfinale sang Sarah Dawn Finer en av forhåndsfavorittene låta “Moving On”. Jeg synes denne tacky opptrednen illustrerer det jeg har skrevet veldig godt. Her blir det for mye lag på lag, kake på kake og overkill, en god ballade som blir forstyrret av:

1. en sol på storskjerm
2. en bråkete kjole
3. vindmaskin
4. dansere i gensere med lange ermer som minner om Gymnastique Moderne
5. mer vindmaskin
6. et kor i lange kjoler som plutselig dukker opp
7. for å toppe det hele går vokalisten opp i en lift med sterke frontlys, og løftes noen meter opp fra scenen.
8. i bakgrunnen ser vi dansere, kor fortsatt i lange kjoler og raketter over sola på storskjermen.
9. vindmaskinen skrues opp ett par hakk og låta er ferdig.
10. og ingen husker hvordan låta var.

Med disse 10 punktene i bakhodet kan du dømme “Moving on” selv. Det hele blir faktisk temmelig underholdende. But for all the wrong reasons.

Om 14 dager har vi svaret på hvem som skal representere Sverige i den internasjonale finalen. Startfeltet er så og si klart; det mangler bare et par bidrag fra andra chansen så er finalen 14.mars igang.

Men jeg vet ihvertfall hvilket bidrag som er min favoritt. Det er operasangerinnen Malena Ernman med låta “La voix”. Den skiller seg positivt ut og er helt annerledes enn hva man skulle kunne forvente av et Melodifestivalbidrag. Jeg blir helt hensatt til filmen “Det femte element” og Diva Plavalagunas´ opptreden.

Hadde “La voix”  vært med i en norsk finale så tror jeg kanskje den hadde vunnet. Norge har innimellom stemt fram det som er nytt, litt annerledes og uvant. Og spesiellt nå som vi har fått oss så fin Opera, da gitt!

Men 1000 kroners spørsmålet er om Sverige er klare for å sende en helt annerledes låt til Eurovision Song Contest. Skjønner landets befolkning at de her muligens står overfor Sveriges Secret Garden-moment? Jeg tror ikke det, dessverre.

Men om jeg tar feil så blir jeg veldig glad på Sveriges vegne. For “La voix” med Malena er for meg den beste låta i årets svenske Melodifestival.

Og sånn helt til slutt og bare for å forsvare dette og alle mine tidligere og kommende innlegg om Melodi Grand Prix:

“Vi burde behandle alle ubetydelige ting med største alvor, og alle livets alvorlige ting med oppriktig og utstudert likegyldighet”.

Ikke løp og kjøp

Jeg tror at dette er en veldig dårlig forretningsidé. Forsåvidt greit nok i utgangspunktet; benytt noe billig og selg det dyrt. Flaskevann er jo et typisk eksempel på den teorien, eller forretningsmodellen om du vil.

I USA er det nå et firma som har spesialisert seg på designer-isbiter. Gläce Luxury Ice Co produserer trill runde isbiter som visstnok blant annet skal ha den fremragende effekten at isbiten ikke sprekker når det helles romtemperert drikke over den i et glass. Og det er jo et veldig stort problem…

Og bevares, de ser kule ut, de er annerledes, drinken over til høyre ser god ut, tar gjerne en sånn, jeg! Men er det noen vits i? Nei. Ikke noen som helst vits. Ihvertfall ikke når prisen er $1440 for 240 isbiter, eller ca 10.200 blanke norske kroner.

Da er det helt i orden og absolutt greit og helt toppers å bruke springvann for å lage sine egne isbiter. Enten i poser eller en form. Og med litt fantasi kan man jo for eksempel tilsette litt konditorfarge for å gjøre det hele litt gøyalere. Eller ikke. Skål!