Øøøyh, fløtt deg!!
I går kom den. Rullestolen. 14 dager før estimert leveringstid, og det er jo en god ting!
Jeg må innrømme at det var med blandede følelser jeg satte meg i førerstetet og fikk opplæring. Det er jo fortsatt stigmatiserende å kjøre elektrisk rullestol, eller er det bare i mitt hode?
Det første jeg merka var at stolen var god å sitte i; den jeg hadde på utprøving var nemlig ikke dèt. Myk og fin, nesten som en godstol. Så var det å kjøre i vei. Litt pussig, hele stolen styres med en joystick, og den er temmelig følsom.. (”Hjeeelp, jeg er inni PS2!”).
Så det ble litt rykk og napp før jeg bestemte meg for å kjøre steder hvor det ikke var så mye trafikk. Og hvor underlaget var nogenlunde plant. Fortauskantene fikk nesten mitt store legeme til å skvette ut av stolen som en stor tung basketball som ikke spretter, det var ihvertfall slik det føltes.
Turen gikk til Carl Berner og Botanisk hage. Møtte nesten bare barnevogntrillende mødre. Vi kikket og nikket litt hverandre på en sånn “vi er nesten i samme bås”-aktig måte. Bare at de trodde jeg var lam! Men det er jeg jo ikke, jeg har bare problemer med å gå lange strekninger.
Og kanskje det er her det skurrer litt inni meg fortsatt, dette funksjonshemmet-stempelet alle i rullestol har? Det er ingen som stusser over bil, scooter eller vanlig sykkel for denslags skyld. Det er jo bare nok et fremkomstmiddel, og det er det rullestolen er for meg også.
Vel, vel. Kommer nok over den kneika, bare sunt å undre seg over hvordan vi settes i bås utfra hva andre ser, intet nytt under solen, eller stolen, for sånn har det alltid vært. Og vil nok bestandig være. (Og dette har jeg undret meg over i 30 år, så det er jeg egentlig lei av når jeg kjenner etter.)
Uansett var det en veldig posititv opplevelse. Deilig å “rusle” gatelangs igjen, stoppe opp, kikke litt. Nyte en filtersigarett i sola (nok et stigma, men det driter jeg i), jeg stoppa bare der sola var, trengte ikke tenke på om det var en benk i nærheten. Kjøre videre; en utrolig frihetsfølelse, alene, singel ,homo (stigma igjen, hahaha!).
Og så har stolen 3 gir, lys og blinklys pluss et signalhorn med verdens teiteste og mest barsnlige tutelyd, sånn som en lekebil småunger har!
Tror jeg har bestemt meg for å bruke hornet bare hvis det trengs.
Etter at jeg har ropt høyt “Øøyh! Jeg har MS og du står i veien for meg, fløtt deg!”
*tut*
